Fotojournalisten

6 kommentarer til “Forlater fotojournalistikken mediene – sammen med leserne?”

1. Jon Petter Evensen sier:

   10/03/2010 klokken 11:08

   Krisa i mediebransjen skaper forvirring om veien videre. Eiere, kolofonkamerater, journalister og fotojournalister sliter med å finne retning. Det er nervepirrende når det skal kuttes i redaksjonen. Ugreit når nære kollegaer står i fare for å miste levebrødet. Frustrerende å føle seg presset. Diskusjonene om fotojournalistikkens fremtid er en sunn og nødvendig refleks utløst av et forvirrende og truende fremtidsbilde. Det er en viktig diskusjon vi trenger å ta.

   Jeg tenker at reorganiseringen av fotoavdelingene i Dagbladet og Aftenposten ikke nødvendigvis er et varsel om fotojournalistikkens snarlige død. Kanskje er det en mulighet for fotojournalistene til å være med på å påvirke utviklingen av journalistikken fremover?

   Jeg ser dette som en mulighet til, en gang for alle, å knuse myten om pressefotografen som fotografen som kjører bil og jobber etter ”lappinstruksjon” fra journalister. Det er en mulighet for fotografene til å ta rollen som fotojournalisten i redaksjonene. Hun som:

   - Stiller på morgenmøtet orientert om hva det er som foregår i egne spalter (og kanaler), i nyhetsbildet og i verden forøvrig.
   - Kan noe om idéutvikling. Kommer med ideer til nære, gode, aktuelle og vesentlige saker. (Ikke bare de lange og dyre reportasjeprosjektene).
   - Sår ideer til saker og konsepter i hodene til avdelingsledere, redaktører og andre med myndighet i redaksjonen. Som dermed starter prosessen med å definere hvordan ideene skal virkeliggjøres i god fotojournalistikk.
   - Deltar i de journalistiske diskusjonen om hva mediehuset skal bruke tid og ressurser på.
   - Har kompetanse på bilder, video, lyd, tekst og helhet.
   - Kan uttrykke hvordan bilder virker i ulike sammenhenger.
   - Blir en lagspiller som bruker den kompetanse i redaksjonen for å sikre at produktet blir som godt som mulig.

   Fotojournalister må ta ansvar og påvirke utviklingen. Paul Sigve Amundsen lett omskrevet : Bidra mer (og kanskje litt annerledes), klage mindre.

   I 2007 gjennomførte Dansk Journalistforbund en spørreundersøkelse blant 1000 danske TV-, presse- og reklamefotografer for å forsøke å tegne et bilde av fotografenes utfordringer i en medievirkelighet i rask endring.
   I rapporten: ”Fotografernes professionelle fremtid” rådes alle fotografer til å stille seg disse tre spørsmålene:

   • Er min faglige viden så specialiseret og leverer jeg billeder af så høj en kvalitet, at mit arbejde ikke vil kunne overtages af andre?

   • Har jeg evner og kompetencer til, at mine billedmæssige viden kan komme i spil på nye måder – ud over det at ”trykke på knappen”, og kan jeg indgå aktivt i det holdarbejde, der i stigende grad vinder frem som arbejdsform på mediearbejdspladserne?

   • Når jeg nu ikke længere kan sikre min jobmæssige fremtid alene på basis af et teknisk monopol, hvilken slags fotograf vil jeg så være?

   Jeg tror at det er på tide at norske fotojournaliter stiller seg de samme spørsmålene.

   I konklusjonen i danskenes undersøkelsen tegnes det et fremtidsbilde av en medievirkelighet der bilder blir stadig mer etterspurt. Leserne blir stadig mer interesserte og kvalitetsbevisste bildebrukere. De unge mer kravstore bildebrukere enn oss (litt) eldre. Samtidig som teknologiutviklingen og mediemarkedet presser frem behovet for andre og nye journalistiske løsninger.

   Hvordan skal så fotojournalistene møte denne utviklingen? Forslaget fra danskene til en vei videre er at vi vurderer muligheten til å bli:

   Generalisten som er spesialisert på å jobbe på tvers i redaksjonen. Som med god journalistisk og visuell kompetanse kan fungere som lagspillere i redaksjonen.

   eller

   ”Verdens beste” kultur-, økonomi-, politikk-, portrett-, reportasje-, trend og livsstil-, utenriks- eller sportsfotograf. Det finnes et uttall av spesialområder. Det har vi gode muligheter til når vi kan jobbe tettere på fagredaksjoner. ”Verdens beste” betyr i denne sammenhengen å være den som har best kunnskap om, best (kilde)nettverk, som tar de mest interessante bildene innenfor et spesialområde.

   Kanskje vi skal tenke både og? Den redaksjonelle lagspilleren med journalistisk og visuell kompetanse, som samtidig dyrker et spesialområde.

   Poenget er at det er vi som er nødt til å være med på å definere fotojournalistrollen (og fotojournalistikken). Vi kan ikke overlate denne jobbe til ”de andre” i mediehuset.
2. Adrian Øhrn Johansen sier:

   07/03/2010 klokken 13:29

   Jeg tror fotografiet de siste årene har utviklet seg mye raskere enn kompetansen til de som bestemmer over avisenes visuelle uttrykk. Mange unge fotografers visuelle kompetanse ligger lysår foran kunnskapen til de som bestemmer hva som presenteres på trykk. Svært mange gode bilder kommer derfor aldri lenger enn Fotostation. Derfor er kanskje ren frustrasjon en av grunnene til at mye av den gode fotojournalistikken gjøres uavhengig av avishuset, og heller blir solgt inn i etterkant? Ressursmangel er selvfølgelig en annen årsak, men det er da ikke sånn at alle gode ideer koster så fryktelig mye? Det er et like stort problem at sjefene som bestemmer hvordan avisene skal se ut fortsatt ikke tillegger bildene noen særlig egenverdi. Bildene er mer enn del av avisens design enn en del av journalistikken. Og i den grad bilder tillegges journalistisk verdi, så er det for å understreke et poeng i teksten. Dette til tross for at fotografiet aldri har vært viktigere enn i dag. Da blir resultatet at sultne fotografer synes det er like greit å pusle med prosjektene sine på egenhånd.

   En annen side av saken er at fotografer generelt slipper å bidra i redaksjonene. Vi blir ikke stilt krav til. Skrivende må fremvise ideer og initiativ til løsninger i den daglige produksjonen. Det slipper vi med kamera, men likevel lever vi godt. Så hvorfor skal vi være sultne på å prestere?

   Jeg tror Paul S Amundsen er inne på løsningen. Vi kan sitte å surmule på fotoavdelingene. Klage over de dårlige tidene, at det var mer reising før i tiden, at det er lenge siden dataavdelingen oppdaterte Photoshop, at skattefradraget på firmabilordningen er urimelig, eller vi kan forsøke å gjøre noe med problemet, og strekke oss litt lenger for å sloss for det gode bildet. For tilstanden i norsk fotojournalistikk er det bare fotografene som kan gjøre noe med.
3. Jan Johannessen sier:

   05/03/2010 klokken 10:36

   Norsk fotojournalistikk er ikke dårlig, det er bruken av den som kan bli bedre i de etablerte mediene – både i trykte og digitale publikasjoner. (og ja det finnes hederlige unntak). Norske redaksjoner er ordstyrte. I de fleste mediahus har man delt opp redaksjonen organisatorisk i ulike avdelinger hvor hver avdeling har egne budsjetter for å produsere journalistikk, egne sider til å publisere den samme journalistikken. (Sport, kultur, debatt, økonomi, lista kan gjøre lang) Penger er makt og ansvar. I hvor mange redaksjoner har man bilderedaksjoner hvor det både finnes penger (egne budsjetter for å lage journalistikk) og hver dag dedikert redaksjonell plass (litt mer enn dagens bilde) i publikasjonen til å trykke “saken”? Den svenske bildejournalisten Paul Hansen sier at den gode bildereportasjen initialt ofte blir sett på som et problem. Det er først når den er laget som den av avisledere sees som en resurs. Mange avisledere har helt enkelt ikke forståelse for at skal man lage den gode bildereportasjen må man være der bildene kan taes – og tidvis tar det tid. Man kan ikke, som ordjournalestikken, både være på en pressekonferanse og hente inn en annen sak på telefon. Fotografiet har fysiske begrensninger for fotografen. Gi fotografnee tillit gjennom egne penger og forvaltningen av tiden og så må bilderedaksjonene ta ansvar for å levere. Gi bilderedaksjonene makta. En sak er ikke begrenset til ord – saken kan også være et bilde(r) Har man ikke penger nok i redaksjonene kan man kanskje vurdere å legge ned en ordavdeling og flytte de i avdelingen som ikke får sparken over til den visuelle redaksjonen. Vi lever da i 2010?
4. Paul S. Amundsen sier:

   03/03/2010 klokken 23:15

   Jeg er lei av fotografer som klager over tilstanden i norsk fotojournalistikk. Fotografene har store deler av skylden for at situasjonen er som den er. Jeg vet at mange kommer til å være rykende uenige med meg og vil fortsette klagesangen mot udugelig sjefer og slapp interesse for god fotojournalistikk her hjemme. Men jeg mener det.
   Fast ansatte og frilansere må selv skape det beste innen norsk fotojournalistikk. Hver dag, hver uke, hele året, på tross av lunkne redaksjoner og knappe budsjetter. Fotojournalistikk skapes i motvind. Det er en kjedelig kjensgjerning. Men den er sann, spør du meg.
   Det er sjelden dagsaviser drysser drømmeoppdrag over norske fotografer. Interessen for god fotojournalistikk strekker seg så langt budsjettene rekker. Fotografene må hver dag bevise at bilder utgjør en forskjell i avisene, at bildene bidrar til å heve kvaliteten på produktet. Men skjer det? I alt for liten grad, spør du meg. I stedet hører man mumlingen i krokene. Klagende, surmulende fotografer som ikke griper mulighetene og satser på egne ideer, men som i stedet klager, det er selve definisjonen på lammende stillstand.
   Så hva gjør man da, når satsingen på fotojournalistikk føles som å spise fast food? Svaret er like enkelt som det er brutalt: Man må ta saken i egen hender og skape gode ting. Selvsagt burde det ikke være slik. Men det er den brutale virkeligheten man må forholde seg til. Initativet og mulighetene må fotografene selv i stor grad selv skape.
   Selvsagt skulle jeg ønske det var annerledes, men jeg er drittlei av klaging fra frilansere og fast ansatte norske fotografer som syter over avisenes manglende interesse for god, gjennomarbeidet fotojournalistikk.
   Skap noe, ikke klag. Man kan leve godt som både fast ansatt og frilanser uten å ha gode ideer. Akkurat det plager meg mer enn den kjedelige, monotone klagesangen fra velstående norske fotografer med seilbåt og hytte på fjellet.
   Fotografer som overlater fotojournalistikken til andre bør finne seg en annen jobb.
5. Espen Rasmussen sier:

   02/03/2010 klokken 15:41

   Det er interessant å lese Tores gjennomgang av de premierte fotografene i Årets Bilde og hvilke som er gjort på jobb for en avis. Jeg er enig med han at det er oppsiktsvekkende å se at så stor del av det premierte materialet er gjort utenfor avisene, enten på fritiden eller av frilansere. Men:
   Jeg jobber til daglig som bildesjef for VGs featureseskjoner, VG Fredag, VG Helg og søndagssidene, og kjenner ikke helt igjen beskrivelser som at “Jeg ser nesten aldri foto uten tekst”.
   I nesten hver utgave av VG Helg trykker vi en fotoreportasje, på mellom 6 og 10 sider, med en kort introtekst, resten bilder og bildetekster. Jeg kjenner ikke til mange andre aviser/magasiner som gjør dette så ofte. Dessuten trykker vi en bildetung reportasje under vignetten “Bildereisen” i søndagsseksjonen, også denne nesten ukentlig, på 4 sider.
   VG både kjøper vi inn reportasjer laget av frilansere (som f.eks. Thomas Lekfeldts reportasje “A star in the sky” over 12 sider), eller trykker reportasjer laget av VGs egne fotografer (som Karin Beate Nøsteruds 8 siders fotoreportasje fra Venezia sist helg).
   Jeg skulle ønske at ansatte fotografer fikk større mulighet til å gjøre prosjekter og reportasjer i arbeidstiden. Hvorfor dette ikke skjer i større grad, handler nok om mange og sammensatte ting: Daglig prioriteringer, tid til planlegging, penger og budsjetter, ide(tørke) osv.
   Men jeg velger heller å se det positive i Tores gjennomgang. Norske fotografer jobber med egne prosjekter, til tross for nedgangstider i avisredaksjonene. De finner finansiering andre steder eller sparer og bruker av egen lomme. Det gir i hvertfall meg et håp om at fotojournalistikken lever.
6. Lars Idar Waage sier:

   01/03/2010 klokken 12:58

   Paradoksalt nok har dette innlegget null kommentarer, inntil nå, og dette er kanskje den viktigste debatten av alle her på fotojournalisten.no. Langt viktigere enn om rett bilde ble kåret til “Årets Bilde”.

   Jeg tror Berntsen er inne på noe svært viktig, og det er hvor fotojournalistikkens plass egentlig er i de moderne mediehusene. Hvilke bilder ønsker redaksjonene å tilby sine lesere i hverdagen, og skal vi bare skryte av den gode fotojournalistikken i festtalene?

   Trenden at frilansere er godt representert i premielistene er ikke ny, men det er betenkelig at mange gode fotojournalistiske bilder aldri kommer på trykk.

   I en tid der fotoavdelinger slankes og legges ned er det kanskje viktigere enn noen gang å ta debatten om hvilken rolle fotojournalistikken skal spille i den moderne medieverden. En medieverden som faktisk krever mer visuelle virkemidler enn før. Og god fotojournalistikk er kanskje et av de viktigste verktøyene for visuelle virkemidler.

Legg igjen en kommentar