- Unge fotografer virker ikke veldig sultne
søn, mar 14, 2010
Maria Lundberg har fulgt det norske fotomiljøet tett i 15 år, som fotograf, skribent, redaksjonsmedlem i foto.no og tidligere medlem i Årets Bilde-juryen.
Hun synes norsk fotojournalistikk står overfor mange utfordringer.
- I et lite land som Norge kan det virke som om det ikke er så mye som skal til for å gjøre suksess og ta arenaen som fotograf. Og da er det lett å bli lat. Vi ser kanskje en tendens til at vi «hyper» folk – kanskje også når nivået ikke alltid holder mål. Er det fordi vi har liten tilgang på det som er virkelig bra? Spør Lundberg når Fotojournalisten møter henne under Dok10.
Kontekst viktigere enn innhold?
Lundberg satt i Årets Bilde juryen i 2006. Hun var svært overrasket over hvor mye dårlig som ble sendt inn.
- Det var nesten fascinerende pinlig å se på vegne av norsk fotojournalistikk, sier hun.
- Det sier noe om hvor redaksjonene mener at lista skal ligge, og hva norske fotojournalister mener kvalifiserer seg til å være godt nok til å sende inn til ÅB. Samtidig fikk vi også inn knallsterke bidrag. Men når vi endte med en kåring hvor norske fotografer tok førstepremier i World Press Photo med bilder som juryen her valgte å ikke premiere, gir det jo unektelig grunnlag for diskusjon om hva som kvalifiserer ift Årets Bilde. Blir vi litt for nærsynte i vår lokale kontekst?
Et lite utvalg av Årets Bilde de siste årene. Fotomontasje: Andrea Gjestvang
På spørsmålet om hvem som setter standarden for hva som er gode bilder i Norge, må Lundberg tenke seg om.
- Årets Bilde har vært veldig ulike de siste ti årene. Men likevel er det en overvekt av politiske temaer. Er det slik at det bildet som selger mest forsider eller eksponeres mest (som vinnerbildet fra Sofienbergparken), virkelig er det beste bildet? Er kontekst viktigere enn innhold? Spør Lundberg.
Hun synes at Årets Bilde kan fortone seg å bære preg av dette, og at vi må tørre å utfordre det politisk korrekte.
Hard kjerne
Lundberg mener det har dannet seg en håndfull gjengangere som går igjen på nominnasjonslista i Årets Bilde. En kjerne bestående av stort sett frilansere som jobber seriøst og kontinuerlig.
- I et lite land skal det ikke så mye til før noen blir oppfattet som friskt og annerledes. Det kan virke som at hvis man først har funnet en formel som fungerer, og man får oppmerksomhet, da fortsetter man å surfe på den bølgen uten fornyelse eller å utvikle seg videre. Da blir fotografiet raskt forutsigbart, sier hun.
Lundberg understreker at hun synes det er bra at det er noen som jobber hardt og kontinuerlig.
- Men kanskje blir vi litt blinde for nykommerne – for det som er annerledes? Spør hun.
- Ikke sultne nok
Lundberg er heller ikke imponert over engasjementet til studenter og unge fotografer.
- Unge norske fotografer virker ikke veldig sultne sammenlignet med det jeg engasjementet jeg møter i andre land. Har de først fått en fot innenfor, blir mange tidlig «feite og førti». Det virker som det er fort gjort å tenke at man er god nok etter en nominasjon i Årets Bilde.
Lundberg mener litt av grunnen kan ligge i den norske trygghetssøkende mentaliteten, en mentalitet som fort er fornøyd med det middelmådige.
- Hvorfor er det så få norske fotografer som er kjent i utlandet? Spør hun. Spør du renommerte utenlandske fotojournalister og dokumentarfotografer om å nevne et norsk navn, kjenner de til to fotograf: Jonas Bendiksen og Espen Rasmussen.
Maria Lundberg har fulgt det norske fotomiljløet tett i i 15 år. Foto: Privat
Fotojournalistikkens renessanse
Lundberg synes holdningen til mange fotostudenter virker ignorant. I dag opplever fotojournalistikken en renessanse, kanskje mye på grunn av det etter hvert svært tette grensesnittet mellom fotodokumentaren og kunstfotografiet.
- Og det er flott! Det er kult og hipt å være dokumentarfotograf i dag. Mange later imidlertid til å være mer opptatt av imaget sitt enn av innholdet i bildene sine, mener hun.
- Har det blitt viktigere å smykke seg med tittelen fotograf enn å være fotograferende? Spør Lundberg.
Hun etterlyser de unge fotografene som har noe på hjertet, og som forfølger sin trang til å fortelle de gode historiene.
Ikke i mål
Fritt Ord-utdelingen blir ofte trukket frem som en vitaminkur som skulle sette fart i norsk dokumentarfotografi. 6 millioner kroner ble delt ut, og mange gode prosjekter ble født. Men Lundberg synes vi er langt fra å være i mål.
- Jeg håper virkelig ingen synes vi er der vi bør være, sier hun.
- Flere fotografer og prosjekter ble løftet frem i forbindelse med den satsningen, både etablerte og nykommere – det gjenstår å se hvem som fortsetter med gode prosjekter og hvem som forsvinner.
Maria Lundberg er selv frilansfotograf, og jobber både med private og redaksjonelle oppdrag samt egne prosjekter. I tillegg underviser hun i foto og billedkunst, er en del av redaksjonen i foto.no. Hun holder på med en doktorgrad i visuell og psykologisk antropologi, hvor bruk av dokumentarfotografi er sentralt.
Tags: Årets bilde, Maria Lundberg
Det sies mye klokt i denne debatten som jeg desverre ikke har fått lest før nå. Jeg ymter meg allikevel frempå med noen sene betraktninger rundt temaet, om ikke annet, for kanskje å kunne blåse litt sårt tiltrengt liv i debatten igjen.
Det som er kjernen i debatten er Hvordan skal norsk fotojournalistikk bli bedre? Da mener jeg at det er fint og flott med insentiver fra mellomledere og bildesjefer, men det er å begynne i feil ende; insentivet og motivasjonen må ligge hos den enkelte fotograf! Jeg tror f.eks ikke det er noen i mote-, kunst- eller reklamefotografiet som snakker om hjelp til å holde seg ajour med faget sitt. Det kan være delt meninger om standarden på overnente fotosjangere i Norge, men en motefotograf som klager (han gjør det, han også..) vet samtidig at han kan ikke takke andre enn seg selv hvis han ikke gjør interessante nok jobber. Et det sånn at fotojouranlistens arbeidsplass også kan være en lenke rundt foten hans?
Fotografi, uansett sjanger handler om kommunikasjon, og kommunikasjon er noe av det mest krevende man kan holde på med i dagens samfunn. Nye måter å kommuniserer på utvikles konstant og fotografiet er og blir en del av disse nye kommunsikasjonsmåtene. Å være fotograf i dag, uansett sjanger er å forholde seg til en verden som aldri står stille, en verden hvor lesere av bilder hele tiden endrer måten de leser bildene på. Det er på bakgrunn av nettopp dette at jeg påpeker at å fokusere på sjefers intensiver er å begynne i feil ende. Et interessant prosjekt trenger ikke være altoppslukende – det kan finnes i hjembygda som du besøker hver sommer, hos den økonomisk pressede ungdomsklubben som barna dine henger på, eller hos den uføretrydede onkelen din. De små historiene som ofte er symptomer på større samfunnsstrukturer finnes overalt, det er viljen og vinklingen det kommer ann på. Her er det mer å hente i forhold til å utvikle norsk fotojurnalistikk.
Så kan man selvføgelig ønske seg flere diskusjonsfora eller steder å vise bildene sine på – men hvor mange uavhengige norske nettsider viser norsk samtidig fotojournalistikk, og hvor mye ressurser koster det å opprette en?
Idag gir Christopher Anderson ut boka si Capitolio som app på iPad; heng med fotografer – visningsmulighetene blir bare flere!
Her var det virkelig mye bra! Mange gode poenger og et tydelig engasjement.
Jeg tar til meg noe av kritkken som blir rettet mot unge fotografer. Jeg har vært altfor dårlig til å jobbe med egne prosjekter. Mye av grunnen til dette er veldig enkel, nemlig at det ikke betaler lånet/barnehagen/bilen osv. Dette er en ting jeg synes mange rett og slett ikke sier noe om. Men for meg handler det ofte om nettopp dette. Man tar de jobbene man får og gjør som oppdragsgiver sier man skal gjøre. Da har man råd til smør på brødskiva.
Jeg har ALLTID gått rundt med ideer til fotoprosjekter jeg har lyst å gjøre. Stort sett har det endt med ingenting. Mye på grunn av mangel på selvtillit/redsel for at ideen ikke er god nok osv. Men også fordi jeg har vært en “ensom cowboy”. Jeg kan kun snakke ut ifra egne erfaringer, men det som har hjulet meg er det som Espen og Jo er inne på. Nemlig å dele med noen. Diskutere, gi kritikk, følge hverandre opp, se på bilder sammen osv. Nå har jeg ting jeg jobber med og det er mye takket være andre fotografer her i Stavanger. Vi spiser lunsj sammen så ofte vi kan. Vi henger over hverandres skjermer. Diskuterer ideer. Hjelper hverandre å holde fokus og fullføre prosjekter. Noen jobber også sammen om prosjekter.
Dette (hvis det gir noen mening) er det som skal til for å bli bedre og for å stadig utvikle oss og ikke minst for å “ta makta tilbake”. Tror jeg.
Til slutt vil jeg si at jeg synes det blir litt mye negativt. Jeg synes vi snart skal begynne å se på alt det positive som skjer rundt om i Norge og heller sette søkelyset på det.
MVH
Han ferskeste av gutta i Stavanger som betaler husleia og Telenor med kommersielle jobber, pressekonferanser og tospaltere, men som endelig har et fotoprosjekt han er stolt over å jobbe med resten av tiden…
Hvor store krav skal man stille til fotografene? Hvor har man det fra at det foregår lite ideutvikling blant fotografer i avisene?
Jeg kan selvfølgelig kun snakke utifra erfaringer som bildesjef i VG Fredag / VG Helg, men disse erfaringene kan kanskje være med på å gi denne diskusjonen noen flere sider? Jeg velger å ta diskusjonen til en konkret eksempel; VG.
Som bildesjef må jeg innrømme at jeg ofte plages av dårlig samvittighet fordi jeg gjerne skulle hatt enda mer tid til å jobbe sammen med fotografene i planlegging og ideutviklingen. Det er noe jeg forsøker å gjøre noe med, men i en hektisk hverdag er det ikke alltid at tiden strekker til. Det er dessverre en rekke oppgaver som helst skal utføres samtidig (nedskjæinger i redaksjonen fører til mer tidspress – dette er noe vi må ta innover oss). Mange av disse oppgavene handler om fotojournalistikken og bildene, både før de settes på trykk og når de skal presenteres på sidene.
Dette er oppgaver som jeg mener også må prioriteres. Fotojournalistikk handler jo tross alt ikke bare om fotografene selv, det er et sammensatt begrep, der både ideutvikling, fotografering, redigering, bildebehandling og presentasjon er vesentlig – ikke glem det i slike debatter.
Men som Pia skriver, fokus på ideer og tøffere prioriteringer i redaksjonene ville være et viktig steg på veien mot å løfte frem de gode ideene og reportasjene.
I VG er vi faktisk i ferd med å ta grep. Fotografene skal ha et eget personlig prosjekt de skal jobbe med til en hver tid. Det er et krav. Man ser ikke resultatene av dette umiddelbart, men jeg ser frem til å både følge utviklingen av fotografenes historier og selvfølgelig den ferdige reportasjen!
VG har mange sider som hver dag inneholder nyheter, underholningsstoff, sport osv. Og på disse sidene i avisen skal det være fotografier (og selvfølgelig gode fotografier).
VG er bygget opp rundt bildene, det skal være bildedrag. Det stiller enorme krav til en presset fotoavdeling. Både med tanke på kreativitet, utvikling og ideer. Prioriterer man vekk mange av sakene på fotoavdelingen, og velger å ikke ha bilder til dem, vil sidene trykkes uten fotografier, noe som rett og slett ikke mulig i VG (ja jeg vet man kan bruke byrå, illustrasjoner osv, men ofte dekker ikke byråene nyhetssakene VG jobber med).
Når det gjelder kompetanse på ledernivå i avisen, har VG tre fast ansatte bildesjefer. To jobber annenhver uke på kvelden med neste dags avis, og undertegnede jobber med dagproduksjonen av neste dags avis, samt helgeproduktene. Min jobb består både av å bistå fotografene både før, under og etter fotografering, men jeg har også stort fokus på å kjøpe inn frilans / byrå reportasje. Jeg tror dette er en god måte å sikre fotojournalistikken i avisen på.
Jeg mener at noe av det som skiller en god fotograf fra en mindre god en, er ideutviklingen. Jeg ser det som selvsagt at endel av jobben til en fotojournalist, er å presentere gode, gjerne journalistiske, ideer. Det er en del av jobben, det er en del av det på være fotograf, og dermed også noe man skal forvente fra en fotojournalist.
Kommer en fotograf med et godt prosjekt, er det svært sjelden man får nei til å gjennomføre det. Det er selvfølgelig langt mellom de gangene man kan gi en fotograf seks uker til å jobbe med en reportasje, Men de gode ideene som er journalistisk forankret, får man ja til å gjøre. For kort tid tilbake var det idemøte på fotoavdelingen, det kom inn en rekke gode ideer, og nå er mange av fotografene i gang med disse.
Men selvfølgelig, det må legges til rette i redaksjonene for at disse ideene kommer, at de uvikles og gjennomføres. Og her er jeg enig med Pia, vi har mye å gå på for å få ideprosessen til å bli en naturlig del av den daglige aktiviteten i fotoavdelingen. Det er lett å stivne i et mønster, der kreativiteten og ideene taper, og det mønsteret kan det være vanskelig å komme ut av.
Derfor må fokuset ikke utelukkende ligge på selve ideutviklingen, men også på inspirasjon, uformelle diskusjoner, bildevisninger og seminarer, for å nevne noe. Og ikke minst: Samles rundt hverandres skjermer, se på hverandres bilder og gi konstruktiv kritikk – hver eneste dag!
Jeg ser i denne debatten at det ikke er mange fast ansatte som kommer med meninger. Det ville være interessant å høre dem, debatten her handler jo veldig mye om hva som skjer innenfor veggene til avishusene, hva som kan forbedres og hva som er problemene. Jeg tror man kan få mange gode svar på spørsmålene og argumentene i denne diskusjonen om de bak veggene engasjerte seg.
Hatten av for Pia! Hadde det vært en pris i ÅB for årets beste idé mtp å styrke norsk fotojournalistikk, hadde du vært en soleklar kandidat!
Og jeg er også enig i at profesjonalisering og forbedring er et lederansvar. Du har et klokt poeng i at det fort kan virke mot sin hensikt å plassere alt ansvaret hos den enkelte fotograf.
En refleksjon jeg gjør meg: Om engasjementet ift å utvikle perspektiver og egen praksis i fotojournalistikken rundt om i norske redaksjoner og frilansleirer samsvarer med fraværet av engasjement i herværende debatt, er jo det i seg selv et rungende innlegg. Om enn ikke særlig oppløftende. Hvor blir reaksjonene av? Er de der ikke? Og i tilfelle så: Hva forteller det oss?
Nå må sjefene ta ansvar
Jeg er lei av at fotojournalister blir anklaget for å være late, ureflekterte, og tidlig ‘feite og førti’. Det er ofte noe i klisjeer, men det er litt for enkelt å klandre den enkelte fotograf. Det skaper kun dårlig samvittighet blant de som daglig sliter seg gjennom jobblister og fraskriver ansvar høyere opp i systemet. Jeg tror de fleste er enige i at norsk fotojournalistikk sliter med to problemer: mangel på finansiering/tid og lite systematisk idéutvikling. Det gjelder fast ansatte, vikarer og frilansere, men de som må ta ansvar for videre utvikling er fotosjefer og mellomledere. Hva har man ellers sjefer til? Det er de som må sørge for ideutvikling på avdelingen og ta den vanskelige kampen (for en utfordring!) med sine sjefer om en ok pris på innkjøpte frilansreportasjer og tid for egne fotografer til å gjennomføre større og mindre prosjekter. Jeg tror det er mulig, kanskje spesielt i disse nedgangstider når avisene leter etter noe som gjør dem unike. Det er i hvert fall verdt et forsøk. Her er i all beskjedenhet noen konkrete forslag:
Ideutvikling: Alle fotografer (fast, vikar, frilans) bør til enhver tid jobbe med minst ett fotoprosjekt. Det er ikke mye å be om, men når det ikke skjer må sjefen bidra med en idéliste og ta ansvar for at alle finner et gjennomførbart prosjekt. Journalister blir tidlig tvunget til a bygge opp et kildenettverk som gjør at det med tiden raser inn tips og ideer, men også de får hjelp av avdelingsleder og kolleger til å jobbe frem saker. Alle trenger litt drahjelp, noen mer enn andre.
Alle avdelingsledere planlegger året, men så vidt jeg vet er det ingen fotoavdelinger som lager en egen ‘fotokalender’. Eks., hvis man vet at rapporten Klimakur 2020 blir lagt frem i februar 2010 kan noen begynne å jobbe med en fotoreportasje om kollektivtransport et halvt år tidligere. Vi vet at det hvert år legges frem et statsbudsjett (skole, eldre osv.), at kvinnedagen er 8. mars (dagens unge jenter er mer opptatt av sminke – 8 måneders reportasje fra Frogner) og at fredsprisen blir delt ut utpå høsten (hva skjedde med fredsprisvinnerne, hva har de gjort siden?). Alle må selvsagt bidra til idelista/kalenderen, fotodeskarbeidere må videreformidle korte byråmeldinger som denne: og andre må Google seg frem og tenke selv, men sjefene må ha regien.
Finansiering/tid: Tid og penger er et mye større problem enn idéutvikling. I dag må fotojournalister ta en god del visuelt kjedelige jobber som er journalistisk viktige, men det må være et mål å redusere disse og ha større innflytelse over hvordan den daglige jobblista ser ut. (Også blant journalistene er dette en kamp – de lureste stiller med egne ideer på morgenmøtet så de slipper å ta de kjedelige jobbene sjefen deler ut.) Det er lettere for en mellomleder å si nei til journalister som vil ha med seg fotograf på enhver pressekonferanse (som uansett dekkes av et byrå) hvis de kan forklare at fotografen dessverre er på en enda viktigere jobb. Bilder brukes ofte som design for å få viktige saker til å slå og hverdagen vil fortsatt preges av journalisters ønsker, men det må være mulig å etablere en prøveordning der fotografene jobber tre-fire dager vaktsystem/jobbliste og en-to dager prosjekt? Det er en begynnelse. Omorganiser vaktlista og ta en evaluering etter ett ar. Var det verdt det?
(NB! Ideutvikling må starte tidlig så her har Fotojournalistutdanningen et stort ansvar. Kanskje er det en idé å etablere et samarbeid med de som fortsatt jobber ute i felt – antropologer og samtidshistorikere (som jobber med muntlige kilder). Det ligger et potensiale, f.eks. her. Fotostudentene lærer litt om research og antropologistudentene lærer litt om foto. Her er det i hvert fall noen ideer å stjele, på sosialantropologisk institutt sine sider: Alnaprosjektet og komparatic nordisk etnografi.
Mvh
Pia Solberg – som slet litt med dårlig samvittighet da jeg frilanset og studerte (Østlendingen og VG, + HIO, 1992-2000) fordi jeg hadde uendelig mye energi, men med få ideer visste jeg ikke helt hvor jeg skulle kanalisere den…
@ Jo Straube: Jeg synes det er så bra at du som en av de yngre nykommerne tar til orde i denne debatten! Hurra for det! Og jeg følger deg helt i dine synspunkter. Å sette fokus på mangler ved norsk fotojournalistikk er en sped begynnelse – OG bare det. En start. Med kun dette, endres ingenting. Stopper det her, er vi like langt. Fortsettelsen – den som kan skape forandring – handler jo om nettopp det du løfter frem: Diskusjon. Selvkritikk, selvrefleksjon. Lysten, nysgjerrigheten, sulten på å skape noe nytt, noe godt, noe som kan utgjøre en forskjell.
Vi skal ikke lengre enn til våre nærmeste naboland før vi opplever kvaliteter vi etterlyser her til lands.
Jeg grubler på dette temaet for tiden, og har i grunnen gjort det en god stund – og jeg har vært forundret over at det ikke later til å være et tema noen ser en verdi i å utforske nærmere. Før nå kanskje? Med antropologens briller på har det også slått meg at norske fotografer i svært liten grad samarbeider og gjør ting i fellesskap. Det er heller mange ensomme cowboys som rir der ute.
Går vi til andre land, er samarbeidsprosjekter straks mye mer vanlig – og også den kollektive tankegangen og praksisen, hvor man utveksler ideer, viser hverandres arbeider og gir tilbakemelding, støtter og utfordrer hverandre. Du sier det jo så fint Jo Straube, dette med verdien av at “vi som faktisk jobber med bilder møtes, diskuterer og utvikler oss i faget, ikke bare som enkeltpersoner men i fellesskap, tror jeg er utrolig verdifullt”.
Jeg og andre kan ta på oss bredbremmet hatt og skyte med muskedunder i tide og utide uten at det betyr noe som helst for noen, noensinne. Initiativet, diskusjonen, kraften og viljen for å få til en forandring, må også være der blant dere som utøver jobben som fotojournalister i redaksjonene til daglig.
Diskusjon og refleksjon ift egen praksis, som gir innsikt og læring, og dermed (forhåpentligvis) motivasjon til endring, kommer gjerne ikke av seg selv. Det må tilretelegges for, i norske avisredaksjoner, i den fotojournalistiske utdanningen. Det finnes enkle grep å ta for å sikre kvaliteten i en slik diskusjon. Hvor kjent er disse grepene blant norske redaktører og forelesere? Kanskje nokså fraværende? En ting er å ta bilder. En annen ting er prosessen med å få frem de gode bildene, og de bildene som til sammen gir mening og forteller en historie.
Man trenger ikke være Kathy Ryan med ditto budsjetter og opplag for å sikre kvalitet i prosessen med å jobbe frem den gode visuell fortellingen. Men åpenbart har Ryan og hennes like lånt øre til noen med kompetanse ikke bare ift det å eksponere bilder – men også til det som handler om å inspirere til det kreative, nyskapende.
Dette er fullt mulig å få til også i en norsk avisredaksjon. Om dette ikke anerkjennes blant norske redaktører? Da er alternativet å selv ta initiativet – samle seg på andre arenaer og gi den gode diskusjonen rom. A la fotokollektivet som Jo Straube nevner.
Uten god fotojournalistiskk er visuelle media død. Så bredbremmet vil jeg våge å være i min påstand. Selvsagt spiller eierstruktur og finansieringsmodeller i norske mediehus en rolle. Jeg er godt kjent med frilanseres vilkår i norske avisredaksjoner. Men et bilde sier fortsatt mer enn tusen ord, – det visuelle har kommet for å bli – og kraften og kunnskapen ift bilder som den dyktige fotojournalisten har, kan ingen ta fra han og henne. Så er jeg fristet til å gjøre en liten omskriving av et kjent kamprop fra miljøbevegelsen i nord noen tiår tilbake, og mane til seier: La fotojournalistikken leve!
(Ps : Bare for å klargjøre: Det var ikke kåringen av ÅB jeg var pinlig berørt av, – men av nivået på noen av de bidragene som ble sendt inn til juryering).
Mye bra er blitt sagt, mange gode poenger er kommet til. Så da gjenstår det å finne ut hva som skal gjøre fotojournalistikken i Norge bedre, så ikke Maria Lundberg blir pinlig berørt over neste års Årets Bilde-kåring.
Det å få inn mellomledere som tør å satse litt hadde selvfølgelig vært tingen, og organisere oss bedre også – enig. Men som Paul Sigve tar opp – vi må begynne med oss sjøl. Som snart ferdigutdannet fotojournalist ser jeg ikke uten bekymring på en fremtidig frilanstilværelse, men jeg ser også håp.
Ett steg i riktig retning er denne debatten, at noen i bransjen faktisk reiser spørsmålene og diskuterer dette, istedenfor å klage og syte i krokene. Mitt inntrykk er at norske fotojournalister ikke er så reflekterte over hva de egentlig driver med. De er ikke selvkritiske nok, men desto flinkere til å klage over alt som er galt med bransjen. Så dette syns jeg er godt nytt!
Det har alltid vært viktig med kontakter, og kanskje enda mer nå enn før. Men etter hvert som det blir færre faste og flere frilansere, sitter ikke folk like trygt på ræva i faste jobber, og vi er flere som må anstrenge oss litt for å gjøre bra ting og utmerke oss. Det demokratiserende med dette er at avishusene ikke lenger er som vanntette skott som er vanskelig å komme innenfor. Flertallet av oss er utenfor, og det er lettere å komme inn i varmen, om enn bare for kort tid.
At arenaen i større grad er utenfor redaksjonene åpner muligheter for nye organiseringsformer. Fotokollektivet i Prinsens gate er et eksempel som virker lovende. Der har det allerede vært sosiale sammenkomster, og i morgen holdes den første faglige debatten. At vi som faktisk jobber med bilder møtes, diskuterer og utvikler oss i faget, ikke bare som enkeltpersoner men i fellesskap, tror jeg er utrolig verdifullt – kanskje mer verdifullt enn å jobbe i en avisredaksjon, der fotografiet (les: fotoavdelingen) aldri har stått særlig sentralt. Og dersom de gode fotoreportasjene produseres utenfor redaksjonene, vil ikke vi som lager dem bli mer attraktive, ettersom denne typen stoff da forsvinner (helt?) fra avisenes egenproduksjon. Når flere av oss står utenfor – vil vi ikke sammen stå litt sterkere?
Jeg håper inderlig at nedskjæringstidene i avisene får oss til å snu en dårlig trend, og at det tvinger oss til å lage de gode fotoreportasjene fremfor bare å leve på lett tilgjengelige ”kjedelige jobber”. Jeg håper at vi kan bevise “at bilder utgjør en forskjell i avisene, at bildene bidrar til å heve kvaliteten på produktet”. Jeg er enig med Paul Sigve at det skjer i for liten grad, og jeg håper at noen av de flinke fotografene vi har i dag, kommer inn i mellomlederstillinger, og daglig kan bevise at god fotojournalistikk spiller en rolle.
Jeg arbeidet som frilans fotojournalist i 12 år, gikk Fotojournalist-utdanningen på slutten av nittitallet under Panders og Bernt, og arbeider i dag som rådgiver.
Etterlatt inntrykk etter 12 år i pressen er blant annet at kvaliteten på fotojournalistikk generelt er på vei ned. Fotojournalistikk er et tapt kost/nytte-prosjekt og fotojournalistene har seg selv å takke;
Generelt kan det gis kritikk for at FJ`ere er uorganiserte, selvsentrerte rundt egne prosjekter og usolidariske med andre FJ`ere for å oppnå kortsiktige mål og personlig vinning i en redaksjon.
Vi (fotofrilansere) var også en ren pushover når mediehus begynte å skyve oss ut på slutten av nittitallet, som selvstendige næringsdrivende. Det ligger en laber jobb blant fotojournalister når det gjelder å søke makt for å hegne om faglige interesser og rettigheter. I forhold til journalistene er fJ`ere et trist skue når det kommer til langsiktig taktisk tenking. Det å kunne nå større mål på vegne av flere og ha vyer som gikk ut over egen bankkonto eller eksponering av egne prosjekter var sjelden et tema.
Kritikken som rettes av Maria er trolige riktig.
Hvordan utvikles fotojournalistikk når det ene incentivet man sitter igjen med, er egen fritid, og den må man må bruke på å lage dokumentarer som igjen går bortimot gratis til redax? Og hva med alt annet man leverer? Selvfølgelig kan man skyve skylden på slapt innhold over på fotojournalistene, men det blir også feil. Mellomlederne legger også lista for hva som er gangbart fotografi.
En påstand er at fotoredaksjoner desverre ofte er styrt av mellomledere som har for liten grad av fotojournalistisk kompetanse og mange ganger er opptatt av å nå andre mål som de selv blir målt på. For eksempel innsparingsmål og kost/nytte som står sterkt i en bransje i nedgang. (hederlige unntak finnes selvfølgelig)
Skal man skrive en kravspec på hvordan å senke en fotoredaksjon kan den gå omtrent slik:
1) Sørg for at målene er bra høye
2) Ta vekk deler av ressursene som utfører arbeidet.
3) Bog down nøkkelpersoner i prosjektgrupper som jobber med andre ting
4) Sett en som ikke har fokus på fag men på ressurs til å lede det hele.
5) Dernest evaluerer du etter ett år og da kan du samtidig sparke de som ikke har nådd målsetning.
Trasig og trist, javel. Og det er mange flinke fotojournalister som sikkert også greier å søke makt i et mediehus, og makter å gjøre sitt virke aktuelt og levende for de som tar beslutninger av betydning. Men jeg tror ikke de er mange.
Jeg håper at fotojournalistikken vil leve gjennom de som ikke bare ønsker å bli noe i media men gjennom de som elsker å fotografere og fortelle historier fra møter mellom mennesker, og de viktige hendelsene rundt oss som sårt trenger fokus.
Og kjære deg i LO som kanskje leser dette. Gi litt U-hjelp ved å hjelpe fotojournalistene til å organisere seg og stå skulder ved skulder.
Fotojournalistikk blir stadig mer fragmentert og drevet fra skanse til skanse. Finnes det noen der ute som ønsker å ta tilbake redaksjonsmakt og skape rammer slik at fotojournalistikken kan leve videre som en faglig, og i større grad organisastorisk maktfaktor?
Mitt håp er at fotojournalister på sikt i større grad former sin egen hverdag og i større grad setter dagsorden i mediehusene i Norge. Dette skjer ikke ved at man graver seg ned i det lille arty-fartyprosjektet sitt og satser på å slå igjennom alene på Visa d`or og bli signet til Magnum neste år.
Det er selvfølgelig lett å peke på økonomiske faktorer som grunn for å vekte ned foto i et kortsiktig perspektiv, men jeg er av de som tror at det ligger et stort økonomisk potensiale i god fotojournalistikk. Både på kort og lang sikt.
Med vennlig hilsen Sverre Houmb
(som aldri ble tatt opp i Magnum Photographers men lever godt til tross)
Både Fredrik Naumann og Paul S. Amundesen har viktige og verdifulle kommentarer til sakens hovedfokus. Fint med en slik nyansering og kontekstualisering av mine synspunkter, for det er en helhet vi forholder oss til her, og ikke frittstående elementer som i seg selv gir en forklaring som er komplett ift å forstå.
Når jeg leser egne og andres tanker, slår det meg at det kanskje aller viktigste og mest verdifulle vi kan gjøre, er å sette fokus på HVA som skal til for å få den kvaliteten som vi ønsker oss, de prosjektene vi så gjerne vil se realisert, den typen holdninger som vi i dag etterlyser. Hvis alt var helt ideelt om et år – hvordan ville det være da? Hvordan ville dialogen og diskusjonene på desken lyde? Hvordan ville stemningen være i norske billedredaksjoner? Hvordan ville norske redaktører og mediehus snakke om sine fotografer og den fotografiske kvaliteten? Hvordan ville fotostudenter og nykomne fotojournalister selv snakke om rollen sin og arbeidet sitt? Hvordan ville bildene være?
Eller for å oppsummere: Dersom Norge anno 2011 ble kåret til verdens ledende fotojournalistiske mekka – dersom norsk fotojournalistikk ble lagt merke til som noe som virkelig skilte seg ut som helt suveren på verdensbasis – hva ville da kjennetegnet kvaliteten, kulturen og kompetansen blant norske fotojournalister? Hva skulle vært annerledes da ift i dag?
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det Maria Lundberg sier. Selv har jeg vært fotograferende frilanser i en del år og vet utmerket godt hvor enkelt det er å lene seg tilbake og fokuserer mer på oppdragene som kommer enn på egne prosjekter.
Å holde egne prosjekter gående er en daglig kamp med alle de andre fristelsene som dukker opp som innbygger i et land hvor man kan leve godt av å gjøre en helt ok jobb.
Selv synes jeg fotoprosjekter er enormt givende og er selve drivkraften ved å være selvstednig fotograf. Men bransjen er under press og det gjør det krevende å holde ulønnsomme prosjekter gående over lang tid. Det er ikke norske avisredaksjoner som finansierer de langsomme, tidkrevende prosjektene. Dessverre. Norske fotojournalister overlever tross alt på et marked hvor frie midler til fotoprosjekter nesten ikke eksisterer.
Da er det lettere å klamre seg til tryggheten og la “den norske modellen” gå sin gang: Man ikke må komme opp med ideer og egne prosjekter når man fotograferer for norske redaksjoner. Kulturen er sløvende fordi initiativet og ideene som danner grunnlaget for det som daglig publiseres som norsk fotojournalistikk er lagt i hendene på mediehus, redaktører og journalister med begrenset interesse for dokumentarfotografi.
Fotografenes iboende sløvhet i forhold til dette lammende faktum er svært ødeleggende og fører til at de fleste baserer sin virksomhet på andres ideer. Og når egne prosjekter stort sett ender opp som en utgiftspost er det kanskje ikke så rart at vi ender opp med mye middelmådig.
Maria har mye rett i det hun sier, mener jeg. Samtidig har jeg lyst til å si noe om medievirkeligheten i dag, som kanskje kan forklare noe i forhold til fotojournalistikken (kunstfoto kan jeg lite om). Selv opplevde jeg en optimisme for ca fem år siden, da helge-satsingen til avisene skjøt fart og konkurrerte med nye magasiner som Memo og Ny Tid.
Men pengene og entusiasmen ble brukt opp, istedenfor å bli en katalysator, og snart var man tilbake på gamle spor. Så, en økende fokusering på kjendiser, selv i bildereportasjer (følg en politker eller en idrettstjerne i garderoben..), etterfulgt av finanskrisen.
Dessuten må fotografene forholde seg til at media i stor grad har revet ned fotoavdelingene sine, bildesjef-stillinger fjernet, og det er få av de som faktisk bestemmer over oppdrag eller hva som skal publiseres som faktisk har fotografisk kompetanse. Hvordan skal det bli en god utvikkling innen fotojournalistikken når det knapt finnes forbilder eller kunnskapsrike veiledere i redaksjonene?
Rammene er blitt smalere og markedet dårligere. Da er det kanskje ikke så rart om flere “safer” og bruker den oppskriften de føler fungerer?