Det er egentlig ikke så viktig for meg hva folk gjør i steden for. Hele poenget er at man må forsøke å unngå de automatiske løsningene – de man gjør uten å tenke seg om.
Ideelt sett burde alle hatt sin egen oppskrift, men det er vel mye forlangt. Men man kan i alle fall lære mye av å titte på gode bilder som allerede er tatt og forsøke å lære noe av det.
På lik linje som grandiosaen og toroposen fortrenger hjemmelaget mat med sin enkelhet og forutsigbarhet, er disse forhåndskomponerte bildene til hinder for “hjemmelagede” bilder. jeg foreslår selvsagt ikke et totalforbud mot denslags, men jeg mener definitivt at det bør høre til unntakene heller enn regelen.
Selv jeg spiser grandiosa en gang i blant!

Om noen tilbyr en ny oppskrift som alle begynner å bruke, så er faren stor for at det blir den nye klisjéen. “Photoshop-stormen” i illustrasjonsbildet er et eksempel på et virkemiddel som er blitt så utbredt at vi i praksis snakker om en ny klisjé. Det var egentlig vaskevannshimmel da bildet ble tatt, men det er jo så fint med litt mørke skyer vettu.

Akkurat som i den skrevne journalistikken handler det om å kunne stille de riktige spørsmålene, og ikke nødvendigvis om å sitte med fasiten.

Jeg kan likevel tilby noen få pekepinner som jeg selv har brukt for de som føler de står helt fast.
- Isteden for mann foran hus, ta et godt bilde av mannen og et godt bilde av huset. Så får desken avgjøre hva som skal være størst i forhold til hva som er viktigst i saken. På den måten har man to bilder som fint kan fungere som arkivbilder ved en senere anledning.

-Forsøk å unngå at pressen skysser kildene rundt om kring for å bli avfotografert. Dersom vi gjør det er det vi i pressen som setter premissene for bildet og altså journalistikken i bildet. Som regel gjør vi dette kun for å gjøre det enklere for oss selv. Det sammenligner jeg altså med å stille ledende og ladete spørsmål. Å endre på virkeligheten for at vi skal få en bedre sak fortere på trykk er ikke prinsipielt forskjellig fra å endre på et bilde i photoshop, om enn ikke like dramatisk.

- Hva handler saken *egentlig* om? Som regel er slike saker utspillsjournalistikk der noen sier noe om ett eller annet. Finnes det en kjerne i striden et sted? Finnes det en hendelse eller tilstand som kan illustrere hvorfor denne mannen uttaler seg om dette huset? Er det noe galt med huset eller mannen? Eller handler det kanskje egentlig om noe helt annet?

I min avis (Firda) har vi prøvd å praktisere denne filosofien i ca 2 år, og tilbakemeldingene fra publikum er meget gode.

Lykke til!

Jeg svarer dels som fotograf, dels som intervjuobjekt. Jeg er redd jeg både har tatt fem-minutters-bilder, og blitt tatt fem-minutters-bilder av. Jeg vil stille noen retoriske spørsmål – Hvorfor tar vi så lett på oppgaven? Hvor ble det av engasjementet for saken og det gode fotografiet?