Skildrer finanskrisens skyggesider

Idéen ble født over en flaske whisky en sen natt på et hotellrom i Oslo. Nå skal journalist Harald Birkevold og fotograf Jocelyn Bain Hogg fotodokumentere finanskrisen og unge europeere.

Du så dem kanskje på scenen under DOK12; den kunnskapsrike intervjueren på scenen – og den velformulerte fotografen. Gravejournalist og debattleder Harald Birkevold har fått 510.000 kroner fra Fritt Ord til et prosjekt om finanskrisen og dens virkning på livene til menneskene i Europa, med særlig vekt på forholdene for ungdom og unge voksne. Dette ambisiøse prosjektet skal formidles gjennom utstillinger, foredrag, fotobok og magasinartikler, både i Norge og i Europa.

British Youth. Foto:Jocelyn Bain Hogg/VII

Birkevold blir prosjektleder og Bain Hogg bilderedaktør. De vil blant annet knytte til seg fotojournalister og forfattere for å dokumentere livsbetingelsene til ungdom og voksne i et utvalg europeiske land, inkludert Norge. Utgangspunktet er prosjektet ”British Youth” av den engelske fotografen Bain Hogg, som er medlem av bildebyrået VII, men trekker også veksler på dokumentarprosjektene som ble igangsatt under New Deal i USA.

-        Under New Deal ble fotojournalistikk et sentralt virkemiddel for Roosevelt-administrasjonen for å formidle omfanget av krisen, der myndighetene utstyrte og betalte fotografer som kunne belyse de enorme sosiale problemene og påvirke opinionen til å godta de drastiske sosiale tiltakene som var nødvendige for å løfte USA ut av krisen. Deretter dokumenterte fotografene de mange store infrastruktur-prosjektene som ble igangsatt som følge av New Deal, blant annet de store kraftutbyggingene og veibyggene. Resultatet var 270.000 bilder tatt i perioden 1935 til 1942. Disse bildene oppbevares i dag hos Library of Congress og utgjør et unikt historisk materiale, forteller Harald Birkevold, som i juni skal tilbringe noen dager i dette unike arkivet.

-        Vi ønsker å bygge på denne ideen fra New Deal, nemlig at det er av stor viktighet å dokumentere virkeligheten i en tid der mye tyder på at Europa er i ferd med å forandres rask og radikalt. Mediebildet i Europa gir oss i dag informasjon om de finansielle aspektene ved krisen, de forskjellige finansielle forslag til løsninger, og motstanden mot disse, slik de kommer til uttrykk i demonstrasjoner og protester. Mediene evner i liten grad å formidle realitetene, livene til folk og endringen i liv og livsvilkår som følger av krisa. Og heller ikke de strategier folk bruker for å takle krisa. Gjennom å bruke dokumentarfotografiet som journalistisk genre, tror vi det er mulig både å skape et grunnlag for en nasjonal og europeisk debatt om de sosiale aspektene ved den pågående krisa, og lage en unik dokumentasjon for ettertida, understreker Birkevold.

-        Hva er målsettingen?

-        Vi vil at prosjektet i tillegg til å inngå i en aktuell sosial og politisk debatt skal kunne danne bakteppe for faglige debatter innen mange disipliner, både statsvitenskapelig, historisk og sosiologisk. Rakner det sosiale sikkerhetsnettet og følelsen av en felles nasjonal identitet, kan det erfaringsmessig gi anstøt til mer polarisering, mer proteksjonisme, mer ekstreme politiske partier.

I et halvt år vil de som blir engasjert i prosjektet reise rundt i flere europeiske land. De vil oppsøke ulike miljøer, prate med mange mennesker – og la dem i ord og bilder formidle hvordan det er å leve i finanskrisens helvete.

Hvem er så disse to som har utviklet så god kjemi at de nå kan iverksette ett av de mest spennende og samfunnsaktuelle fotodokumentariske prosjekter på mange år?

Jocelyn Bain Hogg er en av de aller mest anerkjente dokumentarfotografene i verden i dag. Han startet sin karriere som stillsfotograf på filmproduksjoner etter å ha fullført sine studier som dokumentarfotograf ved Newport Art College. Han har også vært ansatt som PR-fotograf for BBC og har jobbet som dokumentarfotograf i motebransjen. I tillegg til egne fotojournalistiske prosjekter har han lang erfaring som bilderedaktør.

Hans første bokprosjekt, The Firm, ga for første gang et innblikk i en lukket underverden, den britiske mafiaen. Prosjektet har vunnet flere internasjonale priser, blant annet den tyske Lead Award for portrettfotografi i 2003. The Firm har turnert på internasjonale utstilinger og festivaler siden 2001.

Hans andre bok, Idols+Believers gir et intimt portrett av kjendiskulturen og forholdet mellom idoler og deres tilhengere. I 2008 utga Bain Hogg boka Pleasure Island, som tar for seg festkulturen blant ungdom og unge voksne på øya Ibiza.

Seinere samme år fikk Bain Hogg en kontrakt med Sky News for å dokumentere britisk ungdom og deres livsvilkår. Prosjektet, kalt British Youth, resulterte i et internettessay og en stor utstilling I rådhuset I London. Prosjektet pågår kontinuerlig.

Bain Hoggs siste bok, The Family, tar for seg og fortsetter historien om familierelasjonene den britiske mafiaen, og ble i fjor valgt ut til hovedprogrammet under Visa Pour l’Image i Frankrike, som er verdens ledende festival for fotojournalistikk. The Familiy blir for øyeblikket utstilt på festivaler og i gallerier over hele verden.

Parallelt med British Youth er Bain Hogg i ferd med å sluttføre prosjektet Tired of London, Tired of Life, som er et portrett av hjembyen og menneskene der. Dette er et samarbeid med kunstneren Paul Davis, og boka skal utgis til sommeren.

I mai kommer det også en bok i begrenset opplag, A british Entertainment, som omhandler den britiske overklassen og den moderne utgaven av den såkalte ”sesongen”, der gifteklare jenter blir presentert for potensielle ektefeller innen overklassen.

(Se bildene på www.jocelynbainhogg.com )

British Youth Foto:Jocelyn Bain Hogg/VII

Harald Birkevold har lang erfaring som journalist og prosjektleder. Birkevold har de siste fem årene ledet Stavanger Aftenblads avdeling for undersøkende journalistikk. Han har mottatt flere priser for sin journalistikk.

Siden 2008 har han arbeidet med å velge ut foredragsholdere og lede debatter ved DOK-festivalen i Oslo. Han har stor internasjonal erfaring, både som journalist og gjennom arbeidet med DOK. I perioden 2004 til 2006 gjennomførte han et større prosjekt om investeringene til Statens Pensjonsfond – Utland (Oljefondet), blant annet med reportasjer om fondets investeringer i selskaper som profitterer på overgrep mot arbeidere i landbruket.

Serien tok også for seg Oljefondets investeringer i den globale gamblingindustrien, og dokumenterte blant annet massive investeringer i online-gambling, som fant sted samtidig med den sittende Bondevik-regjerningens handlingsplan mot spillavhengighet.

-        I tillegg har vi vært i kontakt med den prisbelønte fotografen Espen Rasmussen for sikre den norske delen av prosjektet, forteller Birkevold.

-        Hva med Norge?

-        Norge er viktig i prosjektet av flere grunner. På den ene siden kan Norge tjene som anderledeslandet, siden oljeøkonomien og den brede tilslutningen til velferdsstaten og skatteregime gjør at Norge ikke rammes av krisen på samme måte som våre naboland. På den andre sida er Norge nettopp i kraft av vår økonomi blitt et mål for mange unge arbeidssøkende fra hele Europa.  Vi ser tendenser til nye klasseskiller, ulik avlønning og parallelle liv også i Norge. På den ene sida er Norge annerledes, på den andre sida vil Europas sosiale problemer gjenfinnes i miniatyr i Norge.

Prosjektet skal kunne formidles på en rekke forskjellige plattformer. Birkevold og Bain Hoggs vil arbeide for at hver enkelt fotografs arbeid skal få oppmerksomhet i hjemlandets offentlighet, samtidig som summen av arbeidet formidles som en helhet både til det som finnes av all-europeisk offentlighet og i de enkelte land. Kjernen i formidlingen vil være en utstilling av fotografeier fra hele Europa kurert av Bain Hogg. Denne utstillingen vil ha en fast kjerne, men vil kunne varieres noe fra land til land.

-        Vi ønsker også å utvikle en foredragsserie, ikke minst med tanke på visning på DOK og andre festivaler for fotojournalistikk, men også i utdanningsinstitusjoner, i politiske og faglige fora, sier Birkevold.

Skrevet av Finn E. Våga

Paal Audestad

Mitt viktigste bilde er vanskelig å plukke ut, det fins ikke et bilde, men mange som har betydd noe. Min første interesse for foto fikk jeg av rockebildene i engelske musikkblader som NME og Music Maker. Første gang jeg tok bilder på konsert var på Blitz når jeg var 16. Bildet jeg har plukket ut er et av mine første konsertbilder, det er ikke verdens beste men en av de første gangene jeg klarte å fange et øyeblikk jeg er stolt av. Bildet viser Prepple i DumDum Boys på releasekonserten for bandets første skive Blodig Alvor. Sånn sett et lite stykke rockehistorie og jeg er veldig fornøyd med at det et av bildene Rockheim har kjøpt av meg.

Foto: Paal Audestad

Bildet som har betydd mest for meg er helt klart Pennie Smith sitt bilde på coveret av The Clash-skiva London Calling.
Pennie Smith fulgte The Clash på to verdensturneér og har gjort noe av det beste innen rockefoto. Coveret på London Calling er hennes mest
legendariske bilde. For meg er det både det ultimate rockebildet og verdens beste bilde. Paul Simonon knuser bassen The Palladium i New York, 21 September 1979, fryst i et litt uskarpt og grovkornet bilde. London Calling er også en av platene som har bestydd mest for meg men det er coveret som virkelig gjorde inntrykk. Senere har jeg lest historien til bildet og de utydelige detaljene det skjuler. I det Paul Simonon knuser bassen kaster Pennie Smith seg bakover for ikke å bli truffet, og trykker knappen i rett øyeblikk. To velta mikrofonstativ antyder kaoset i det som skjer, uskarpt i bakgrunnen kan man skimte en vakt jage ei svær dame over scenen mens Joe Strummer prøver å komme seg vekk. Alt dette fanget i et øyeblikk, det er som en scene i en film. Bildet har i alle år stått for meg som det øyeblikket jeg en dag drømmer om å fange, og hadde stor betydning for at jeg tidlig startet å ta bilder på konserter og bandfotos, noe som igjen førte til stor interesse for dokumentarfoto.

Arrangementet er utsolgt men man kan sende epost om å bli satt på venteliste ved evt avbestillinger

send til: styret@pk.no  mrk emnefeltet Venteliste

Sally mann, som måtte avlyse sitt besøk på Dok12, kommer til Litteraturhuset 3.juni kl1800 for å presentere noen av sine prosjekter.

Shiva at Whistle Creek. Sally Mann

Sally Mann er kjent kanskje aller mest kjent for sitt kunstneriske prosjekt Immediate Family der hun fotograferte sine egne barn. Fordi det var mye nakenhet i bildene vekket hun stor forargelse i blant mange konservative i USA, og beskyldt henne for å lage barnepornografiske bilder.

Senere har hun gjort nære portretter i storformat av de samme barna. Et helt annet område for hennes fotografier har vært det amerikanske sydlige landskap som munnet ut i utstillingen Mother Land fra 1997. Hun har også interessert seg for døden i sine fotografier, der motiv som hennes døde hund og råtnede lik forekommer.

Manns fotografier finnes i mange store kunstsamlinger, deriblant Metropolitan Museum of Art og Museum of Modern Art i New York.

Mann fotograferer for det meste med en 8×10 storformatskamera. Hun har utforsket en mengde ulike teknikker for fremstilling av fotografiene, og kopiert med egne kjemikalier.

År 2001 ble Sally Mann kåret til årets amerikanske fotograf av tidsskriftet TIME. Det har blitt laget to dokumentarfilmer om henne. Den første, Blood Ties, ble nominert til Oscar for beste kort-dokumentar. Den andre, What Remains, ble premiert i 2006 på Sundance Film Festival og Emmy-nominert for Beste Dokumentar i 2008.

I anmeldelsen av filmen i New York Times skrev Ginia Bellafante at filmen “er et av de mest utsøkt intime portrettene som er vist på tv, ikke bare av en kunstners prosess, men også av et ekteskap og et liv.”

Akkurat dette forteller også mye om hennes tilnærming til fotografiet.

Les mer om fotokunstneren http://sallymann.com/wp-content/uploads/2011/03/Sally-Mann-Bio.pdf sallymann.com

What remains:http://www.youtube.com/watch?v=XNEd93H4pPY

Sally Mann er også aktuell med utstillingen A matter of time på Fotografiska i Stockholm 1.juni-30.september  http://fotografiska.eu/Museet/Kommande-utstaellningar/A-Matter-of-Time

Arrangementet vil finne sted på Litteraturhuset i Oslo med start kl 1800 etterfulgt av boksignering (bøker kan kjøpes i salen).

Billetter legges ut for salg idag og med et begrenset antall plasser er det førstemann til mølla.

Ordinær billettpris er kr 300, pluss avgift.

Medlemmer av Pressefotografenes Klubb kr 150 pluss avgift

Billetter kan bestilles her  https://www.deltager.no/sallymann

Arrangør er Pressefotografenes Klubb-PK

Jessie at 9. Foto:Sally Mann

v

Curtain,Body Farm Foto:Sally Mann

Målet med “spørreundersøkelsen” er ikke å reprodusere Årets Bilde-bøkene her på fotojournalisten.no, men høre personlige historier om det bildet som har betydd mest for hver enkelt fotograf. Denne uken:

FREDRIK NAUMANN

1: Mitt viktigste bilde: hvilket og hvorfor?
Bildet jeg har valgt er fra opptøyene i Gøteborg 2001, der voldelige demonstrasjoner endte med i at politiet skjøt tre vilkårlige demonstranter. Bildet er tatt da politet skyter inn i menneskemengden, og en ung mann (Hannes Westberg) blir truffet rett ved siden av meg. Det var tre dager med koas og vold. For meg så er bildet viktig på to plan: Dels fordi jeg føler jeg lyktes bra rent faglig, til tross for kaoset leste jeg situasjonen riktig og var på rett sted til rett tid. Og jeg kom fra det uten alvorlige skader. Jeg dekket en viktig nyhet på en måte som jeg var fornøyd med for en gangs skyld (jeg er sjelden fornøyd).

Og dels er bildet viktig for meg fordi det er første gang jeg har opplevd at et samfunn som vårt eget setter til side demokratiske prinispper så åpenbart, nærmest som hevn for at pøbelen ramponerte byen. Jeg opplevde at politet brukte vold langt utover det nødvendige, og når man nær drepte noen så gikk man ikke av veien for å lyve om det som hadde skjedd. Påtalemakten gikk så langt som å fabrikkere bevis for å frikjenne politfolkene. Til tross for at dette ble dokumentert av svensk TV så valgte “makten” å se bort fra fakta. Jeg ble oppringt av Kripos som skulle styrke svensk politis sak mot Hannes Westberg, men jeg var visst ikke så interessant som vitne når mine observasjoner ikke var i tråd med deres ønsker. I så måte representerer bildet at jeg mistet uskylden i forhold til begrep som “rettsstaten” og “demokratisk”. Derfor overasker det meg ikke at norsk politi ikke kommer med innrømmelser med mindre de blir tvunget til det i forhold til f.eks terrorangrepene 22.juli.

Foto: Fredrik Naumann / Felix Features

2: En annens bilde som har betydd mye, og hvorfor:
Jeg synes det er vanskelig å trekke frem ett enkelt bilde som har vært viktig, men serien ‘One Ride With Yankee Papa 13′ av Larry Burrows er viktig for meg. Serien består bilder som nesten alle kan stå alene, det er et kvalitetsmål å jobbe mot. Dessuten viser bildene et spekter av følelser, fra glede, morro og stolthet, til angst, fortvilesle og sorg. Også bildene fra helt udramatiske situasjoner (som når gutta er på perm) fanger stemingen og følelser, og har mye å fortelle.
På grunn av den voldsomme bevisstheten omkring bruk av bilder, norsk angst for å vise følelser, kombinert med begrensninger fra Forsvaret, tror jeg det ville være vanskelig å gjøre noe tilsvarende med norske soldater i dag.

Forøvrig har jeg sansen for at man suges inn i historien og ikke tenker særlig på noen fotografisk stil. Her er det ikke skeive horisonter, overdreven vignettering eller annet “fiksfakseri” for å style bildene. Historien og følelsene er så godt fanget at bildene ikke trenger å jazzes opp. Det er noe å streve etter innen fotojournalistikken synes jeg. I tillegg var Larry Burrows en innovatør i forhold til å montere kameraer og fjernstyre de, for å få nye vinkler. I dagens verden, med en GoPro i hvert hulrom, virker det kanskje ikke så spesielt. Men grunntanken – at man må prøve nye ting og tenke litt annerledes – er like viktig i dag.

Målet med “spørreundersøkelsen” er ikke å reprodusere Årets Bilde-bøkene her på fotojournalisten.no, men høre personlige historier om det bildet som har betydd mest for hver enkelt fotograf. Denne uken slipper vi til Knut Egil Wang.

Knut Egil Wang (Moment):

1) Jeg kan ikke rangere ett bestemt bilde som mitt viktgste. For meg er summen av flere bilder viktigere enn ett enkeltbilde. Men ett av de som har betydd noe for hvilken vei jeg har gått som fotograf er dette busk-bildet. Det ble en god start på noe nytt. Jeg hadde lenge tatt bilder av kyr uten helt å få det til. Det jeg ikke hadde skjønt før dette bildet ble tatt var viktigheten av å ha et kukamera. Selvfølgelig er det viktigere å ha god tid, mye tålmodighet, litt flaks og en smule kupsykologisk ballast. Og selvfølgelig kunne jeg ha fått til dette bildet med et hvilketsomhelst kamera, men jeg var så heldig å ha tilgang på et kukamera den sommeren, og det er nå en gang slik med fotografi at av og til spiller noen mindre rasjonelle faktorer inn og plutselig føler vi at ting faller på plass.

Foto: Knut Egil Wang

2) Av bilder andre har tatt er det ganske mange som har betydd noe. Jeg prøvde å lete fram en del av dem på internettet nå, men da var ikke alle så gode lenger. Og flere av de beste fant jeg ikke på nett. Var ikke det litt rart? Etter mye søking fant jeg ett av de jeg liker godt. Det burde vært litt større, menmen. Det er et William Eggleston-bilde.

Så hvorfor har det betydd noe? Jeg tror det er fordi jeg stadig lurer på disse to, mannen og den ubestemmelige gjenstanden som minner om en krysning mellom bombe, ubåt, gris og delfin og … noe annet. De har helt klart et bånd de to. Jeg tror de har hemmeligheter.

- Det var en journalist på jobb sa han trodde det var mitt bilde de hadde brukt og lurte på hvor det kom fra. Jeg ble litt overrasket da jeg så det faktisk var mitt bilde de hadde brukt.

Fotografen trodde at en stor bedrift som Norsk Tipping hadde bedre rutiner for å håndtere bilder til kampanjer, og at de også har nok penger til at de ikke trenger å stjele bilder til kampanjene sine.

- Jeg skulle ikke vært vanskelig om de hadde spurt om å kjøpe bildet, for det er tross alt gøy å se bildene mine “rundt forbi”, men måten de har gjort dette på er helt feil – og da blir det hele bare kjipt, syns Erik Holsvik til Fotojournalisten.no.

Ikke første gang

For ganske nøyaktig to år siden havnet fotograf Luca Kleve-Ruud i en lignende situasjon. Den saken endte med at kunstneren måtte destruere maleriet som hun hadde laget basert på fotografiet. Men denne gangen er bildet misbrukt til et  mer kommersielt formål.

Norsk Tippings reklameboard på et busskur:

Originalbildet:

Foto: Erik Holsvik

Råd fra advokaten

Fotojournalisten spurte advokat August Ringvold i Norsk Journalistlag om å kommentere sakene. Ringvold er rådgiver i denne saken, og for saken for to år siden. Slik kommenterte han saken for Fotojournalisten:

1. Plakaten nedenfor fremstår som en direkte etterligning av fotografiet. Hva slags teknikk eller formgivning som er brukt for å lage plakaten er uvisst, men det kan ikke være tvil om at malen for plakaten er fotografiet slik det er laget av fotografen. Gjengivelsen har samme uttrykksform, den er laget fra samme vinkel, logoer og emblemer går igjen, og den samme uttrykksfulle stemningen i fotografiet er beholdt. Det er tilnærmet identitet mellom fotografiet og plakaten. Et fotografisk bilde som ikke er et verk har vern etter åndsverkloven § 43a. Her slås fast at fotografen her “enerett til å fremstille eksemplar av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning eller på annen måte; og gjøre det tilgjengelig for allmennheten”. I en dom fra Oslo byrett i 1989 ble en tegning av en rensdyrbukk ansett å være et plagiat av et fotografi. Jeg kan vanskelig tenke meg at det vil stille seg annerledes i dette tilfelle.

2. Fotografen må i første omgang ta kontakt med den som har publisert etterligningen. Fortelle at fotografen er rettighetshaver til bildet som åpenbart er brukt som grunnlag for etterligningen og samtidig påpeke at etterligningen er publisert uten at avtale eller samtykke er gitt. Litt ettersom hvordan saken står, kan en enten be om et forslag til løsning eller kreve erstatning. Kravets størrelse vil bero på flere forhold, bl.a. om det er kommersialisert bruk og omfanget på det. Det er vanskelig å si noe bestemt om det, men fra kroner 10 000 og oppover er ikke uvanlig i saker som dette.

3. Når bilder brukes i kommersiell sammenheng kan det være et tilleggsmoment når størrelsen på erstatningen skal utredes. Særlig fordi det kan så tvil om pressefotografens integritet og troverdighet.

Målet med “spørreundersøkelsen” er ikke å reprodusere Årets Bilde-bøkene her på fotojournalisten.no, men høre personlige historier om det bildet som har betydd mest for hver enkelt fotograf. Denne uken har Marie von Krogh valgt to bilder.

Marie von Krogh:

1) Et viktig bilde jeg har tatt: ”Fattig i lykkeland”

Foto: Marie von Krogh

– Det er vel egentlig ikke et enkeltbilde som ble det viktigste her, men et ansikt som ga stemme og liv til en gruppe mennesker som er sjelden i spaltene: De som lever under fattigdomsgrensa i den rikeste byen i det rikeste landet.

Da vi  i Stavanger Aftenblad jobbet med en serie om fattigdom i oljebyen Stavanger, åpnet Inger Johanne Thorsen helt opp og valgte å gi ansikt til minoriteten i ”lykkeland”. Det krever mot. Kanskje ekstra mye i en by der inntekstforskjellene er størst i landet, etter Oslo. Hun bor ikke på gata og er ikke rusmisbruker, men representerer en betydelig andel nordmenn som lever under EUs standard for fattigdom. En fortid som uheldig kausjonist, sammen med helseplager har sendt henne i feil ende av skalaen. I dag er hun uføretrygdet.

Hun viste meg inn i litt av det isolerte livet hun lever: Dager og kvelder hjemme alene i leiligheten. Medisinering og anstrengelser, men også en ukuelig optimisme og humor.

Nett-saken om Inger ga 45.000 treff. Det er veldig mye. I tillegg ble hele temapakken og bildeserien godt besøkt. Saken genererte enormt stor aktivitet i kommentarfeltene og ble en klassisk snakkis. Svært mange tok kontakt, både med Aftenbladet og direkte med Inger, og ville hjelpe. Reaksjonene føltes nesten som en slags kollektiv aha-opplevelse: Midt i blant oss bor det vanlige mennesker som hver dag har vanskelig for å få endene til å møtes. Og når vi møter mennesker som Inger kan vi ikke lenger slå i bordet med at ”de har seg selv å takke”.

Da jeg besøkte Inger en stund etter at saken hadde levd i dagevis på papir og nett, fortalte hun meg at hun ble helt overrumplet av alle reaksjonene. Hun hadde fått tilbud om hjelp av mange slag, gaver og hyggelige støtteerklæringer. Men det viktigste av alt: Det hadde hjulpet henne selv å bryte ut av egen isolasjon. Og bidratt til at andre har brutt med isolasjon og skam. Hun har fått kontakt med flere som har det som henne. En hyggelig telefonsamtale eller et kaffebesøk gjør dagene bedre. Historien til Inger ble viktig fordi det forhåpentligvis kan bidra til å vise vei ut av stigmatisering og forhåndsdømming av en gruppe mennesker i Norge som, til tross for at den blir mindre, finnes blant oss.

2.

- Et bilde som har fulgt meg lenge:

Mary Ellen Mark: Kamla behind Curtains with a Customer, Falkland Road, Bombay, India, 1978.

– Da jeg så dette bildet første gang, reagerte jeg ganske sterkt følelsesmessig. En ung, indisk jente, tilsynelatende lattermild, på en madrass omgitt av gardiner med barnslig mønster. Så er det denne store hånden opp mot ansiktet hennes. De prostituerte i denne gaten i Bombay (dagens Mumbay) var de dårligst betalte i byen. Hvert rom hadde sin egen madame, og sengene var adskilt bare med en enkel gardin. Så kommer fotojournalist Mary Ellen Mark som et uromoment, først opp og ned i gaten, deretter inn på et av bordellene. De kaster søppel og sko etter henne. Hun kommer tilbake. Hun blir i dager, uker, tre måneder. Til slutt har hun fått tillit og tilgang til å fortelle denne historien. Når jeg ser bildet tenker jeg at det er sjeldent nært. Det er fullt av lek og brutalt alvor. Det er en historie vi har hørt, men som blir nærere og treffer meg midt i magen foran dette fotografiet.

Tanken på hvor hardt arbeid, tålmodighet og tillit som skal til for å ta et bilde som dette er nok også noe av grunnen til at det har blitt med meg videre.

Congo:Fordrevne har søkt tilflukt i en kirke i landsbyen Rubare. De flyktet fra Ntamugenga hvor opprørere angrep og brant ned husene deres. I løpet av noen få dager i 2008 flyktet mer enn 100.000 fra hjemmene sine på grunn av kamper mellom regjeringshæren og opprørere ledet av generell Laurent Nkunda. Foto: Espen Rasmussen.

I juryens begrunnelse heter det at Rasmussen har vist en unik evne og vilje til å stå på for å gi nordmenn økt forståelse for flyktninger og andre som rammes av brudd på menneskerettigheter, krig og humanitære kriser. Dette har han gjort ved å gi menneskene bak nyhetsoverskriftene et ansikt og en stemme. Han har også satt historiene inn i en ramme som gir økt innsikt og engasjement.

Nobels Fredssenter var i 2011 vert for utstillingen TRANSIT, som blant annet var satt sammen av Rasmussens bilder og historier. Rasmussen har også utgitt boken TRANSIT som inneholder mange av de samme bildene og som gir flyktningene et ansikt og en identitet.

I fjor vant NRKs Midtøstenkorrespondent Sidsel Wold Perspektivprisen. I år var disse kandidatene nominert: frilansjournalist Anders Sømme Hammer i Afghanistan, Aftenpostens korrespondent Kristin Solberg i Afghanistan og Pakistan, journalist og filmskaper Erling Borgen, Klassekampen, Verdensmagasinet X, Ny Tid, Dagsavisens nettbaserte debattforum Nye meninger, NRKs Brusselkorrespondent Hege Moe Eriksen og frilansjournalist Yama Wolasmal.

- Vi ønsker å verdsette og inspirere journalister, fotografer, mediebedrifter og andre som gjør en ekstra innsats for å formidle nyheter, informasjon og gi oss økt innsikt i viktige utenrikssaker, sier kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik i Flyktninghjelpen.

Vestvik mener god informasjon om det som skjer i verden i dag er en mangelvare, og at det er viktig å gi menneskene bak nyhetsoverskriftene en stemme og et ansikt.

Juryen har bestått av Kristin Clemet, Stein Ørnhøi, Kari Birkeland, Kate Hansen Bundt og Erik Giercksky.

Prisen deles ut under en egen seremoni torsdag 22. mars kl. 17:30 på DogA i Oslo. Det vil også være foredrag. Send påmelding til harriet.rudd@nrc.no

Flyktninghjelpen gir ut utenriksmagasinet PERSPEKTIV. Perspektivprisen tildeles personer eller organisasjoner som, gjennom fremragende innsats det siste året, har utmerket seg ved å formidle internasjonale nyheter og belyse internasjonale spørsmål i et nytt perspektiv. Perspektivprisen ble for første gang delt ut i 2011.

Trykk på bildet for å se det større. Lurer du på mer, send mail til workshops@antoninkratochvil.com

Visa Pour L´Image har befestet seg som den viktigste årlige begivenhet for pressefotografer, redaktører og
bildesjefer fra hele verden.
Proff-uken og screeningen, er fra 3. til 8. Sep.
Kjernetiden for GS Foto er 5. til 9. Sept. men du kan sjekke inn/ut før og etter dette.
GS Foto har 20 rom på Suite hotell, 65 på Ibis, begge ligger i Perpignan sentrum.
Her er prisene, og det er første til mølla som gjelder!
Hotell Ibis, enkeltrom m/frokost 5. til 9. Sep. Kr. 3.665,-
2 personer i dobbeltrom samme periode, m/frok. Kr. 4.650,-
Suite Hotell, enkeltrom m/ frokost 5. til 9. Sep. Kr. 5.490,-
2 personer i dobbeltrom samme periode, m/frok. Kr. 6.610,-
Vi setter deg gjerne opp på akkrediterings listen hvis du ønsker.
€ 60 betales v/ henting på Kongresspaleet.
Hovedsponsor for fellesmiddagen er også i år Nikon Norge.
Canon Norge, Epson Norge og GS Foto er også med på sponsingen, egenandel Kr. 350,-

GS Foto tar forbehold om pris hvis endringer i valutakursene.

Send mail til grete@gsfoto.no

Reisen …
må man bestille selv, GS Foto ordner kun med hotell. Fly til Barcelona anbefales, og tog/leiebil derifra.
Alternativt er det raskeste Norwegian til Orly, og Orly direkte til Perpignan med Air France.

GS Foto…

vil ha følgende informasjon:
hotellvalg, ankomst/utsjekk, eventuell påmelding til middag og felles akkreditering.